Av Geir Rege 

 

Det surkler, det drypper, knaser, renner, plasker, drønner, fosser: Inspirert av Griegs bruk av naturen i musikken ble seks artister fra forskjellige land sluppet løs i vestlandsnaturen med mikrofoner for å ta for seg det de kunne finne av lyder. For siden å bearbeide dem kunstnerisk og til slutt stille frem det ferdige resultatet.

 

Natasha Barret sto for det definitivt mest vellykkede og kraftfulle verket på Sleppet, verdt utstillingen alene. I et bekmørkt rom kunne man sette seg på en benk tett omgitt av en ring høytalere. Selve settingen hadde noe truende over seg, et preg som ble forsterket under lyttingen. Barrets installasjon bar preg av en komponists evne til å bearbeide lydmaterialet, blant annet ved å dele verket inn i fire ”satser” med hver sin distinkte egenart og dynamiske oppbygning i form av crescendoer eller plutselige overganger mellom sterkt og svakt.  Noen ganger gled lydene over i rytmiske former, andre ganger suste de i ring rundt lytteren.

 

Fremfor antok naturen hos Barett voldsomme og truende former som brakte tankene hen på romantikkens dyrkelse av det sublime, den overveldende, skrekkinngytende naturen.

 

 I Jana Winderens verk følger vi lyden av vannet fra Folgefonna via dalfører og ut til havet, blant annet med bruk av lydopptak under vann. I mine ører hadde denne installasjonen et litt for dokumentarisk preg, og som lydkomposisjon betraktet var det mindre slående enn Barretts. 

 

Også hos Chris Watson ble vi presentert for lange sekvenser med fuglesang uten at dette ble noe stort mer enn i og for seg vakre lyder.

 

Da var det morsommere å høre Bjarne Kvinnslands smått psykedeliske collage av naturlyder, forvrengte Griegsitater og motorlyder. Det visuelle elementet, en lysboks med en isbre i skiftende belysning, virket overflødig.

Fra Sleppet i Bergen